Jeg tror at man aldri kan klare å glemme, (kroppen husker om vi prøver å glemme) men for meg så har det vært viktig å tilgi…(betyr å gi tilbake til) for min egen del!

Det er stor forskjell på å tilgi i hjertet sitt, enn å skulle ha noen som helst kontakt med folka!

Jeg har skrivi sinnabrev til overgriperne mine som jeg ikke har sendt!

Jeg har skrivi gledebrev til dem, der jeg har tilgitt, som igjen for meg betyr å ha skrivi alt det vonde for å sende det til dem, men jeg har heller lagt brevet i en konvolutt , og bedt om at lyset skulle hjelpe meg med å gi slipp, og deretter brent opp brevet.

Jeg har konfrontert og møtt total fornektelse.

Jeg har gått i terapi i mange år for å skjønne hvor jeg selv står i verden, for å skjønne at for å kunne ta vare på meg selv så måtte jeg gi slipp på bitterheten, hatet og sinnet.

Jeg har levd ett liv som er tung av dårlige minner, kroppen husker og reagerer med at jeg kaster opp når stresset blir for mye.

Så begynte jeg å se meg rundt… hvilke folk hadde jeg rundt meg egentlig?

Hva var det som gjorde at jeg opprettholdt det vonde, det jævlige, det som holdt meg nede?

Hva fortsatte å gi næring til disse vonde følelsene og tankene?

Jeg starta med å lete etter hva av det gode er det folk gir meg? Hvordan vil de meg? Hva vil de med meg?

Var det for å grave i dritten min, så de kunne føle seg litt store?

Var det for å ha noen som de kunne ”se ned” på?

Var det for at noen trengte den kontrollen de klarte å ha over meg, selv etter mange år?

Hvem ville meg egentlig det gode her i verden, som ville stå ved min side om jeg reiste meg i min fulle høyde og krevde respekt, rett og slett fordi jeg er meg?

Jeg sier at jeg har begynt å samle på gode øyeblikk, jeg samler på positive folk, jeg samler på godhet.

Jeg har gitt slipp på mine overgripere i kjærlighet, og lar dem ikke lenger ha ett bånd til meg, jeg har tatt tilbake styrken min, og er du en negativ person, ja da sier jeg: nei takk .. ikke intressert!

Jeg vil heller være frisk og alene, enn syk med en annen person!

Det har vært mange vonde avgjørelser i denne veldig lange prosessen, men syns egentlig at jeg har begynt på den gode vei, der jeg selv bestemmer hvem som skal være i livet mitt, og hva jeg kan og vil gjøre.

Og jeg må få si at for to år siden når jeg hadde det helt jævlig, var veldig alene OG ensom, da fant jeg vgb, og jeg vil med dette få takke alle mine bloggevenner for at dere har ”holdt ut” med meg.. og dere blir ikke kvitt meg enda.. knegg…

Men som sagt har jeg sletta nesten alt av privat karakter som jeg har skrivi her før, ettersom det er blitt stjålet innlegg av meg.

Takk for at du ville lese om min prosess på å kunne tilgi..

 

 

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende